Aikido
Historie
Grunnleggeren av Aikido, Morihei Ueshiba, ble født i Japan 14. desember, 1883. Som ung gutt gikk han i gang med hard trening og oppnådde høye grader i stilarter som jujitsu, fekting og spyd. Til tross for hans imponerende meritter, følte han seg veldig lite tilfreds med dette. Gjennom et langt liv utviklet han derfor det vi i dag kjenner som Aikido.
Aikido (合氣道 / あいきどう) er en japansk kampkunst (budo) utviklet av Morihei Ueshiba, også kalt O´sensei (høytærede lærer), i en periode fra 1930-årene til hans død i 1969. Den tekniske innflytelsen kommer i høy grad fra Daitō-ryū Aiki-jūjutsu (大東流合気柔術), en tradisjonell form for ju-jutsu; men også fra kenjutsu (剣術).
På den tekniske siden har Aikido røtter i flere stiler av jujitsu (hvor også Judo kommer fra), spesielt Daitoryu - (aiki)jujitsu, fekting og spyd. Veldig forenklet kan man si at Aikido bruker kast- og låseteknikker fra jujitsu og kroppsbevegelse fra fekting og spyd. Men man må ogå være klar over at mange Aikidoteknikker stammer fra Ueshibas egen Aikidoutvikling
Prinsipp
Det grunnleggende prinsippet i Aikido er å vende angriperens kraft mot ham selv. Aikido sammenliknes ofte med dans. Angriperen entrer dansen med kraft og agressjon, men heller enn å forsøke å parere et angrep, flytter aikidoutøveren seg litt til siden. Deretter tar han føringen i "dansen" og legger angriperen hensynsfullt i bakken. En angriper er alltid i ubalanse. Det eneste en forsvarer trenger å gjøre er å ta kontroll over den kraften som rettes mot ham, og endre dens retning.
Aikido kan dermed aldri være offensiv, og aikido stiller heller ingen krav til fysisk styrke hos utøveren. En god Aikidoutøver er en som har ro, balanse og innsikt i den universelle kraften (ki). Aikido kan derfor praktiseres av alle, uansett kjønn, alder og fysisk form.
Slag og spark finnes ikke i aikido. Teknikkene består hovedsaklig av kast og låsing av ledd. Treningen innvolverer også og fallteknikk, generell kroppsbeherskelse og balanse. En annen stor forskjell fra andre kampkunster og kampidretter er at det ikke finnes noen konkuranser i aikido.
Etymologi
Ordet Aikido er satt sammen av tre japanske tegn:
Ai kan oversettes til harmoni/enhet
ki betyr universell kraft/energi (tilsvarer det kinesiske ch'i )
do betyr vei.
Aikido kan dermed oversettes til "den harmoniserte kraftens vei". Harmonisering av kraft vil i kampsammenheng bety at aikidoutøveren blir ett med kraften som kommer fra angriperen, og nøytraliserer på den måten angrepet. Ki refererer imidlertid ikke bare til en angripers energi. Det kan like gjerne dreie seg om den gode atmosfæren blant gode venner, den nervøse stemningen under et jobbintervju, eller roen dypt inne i en skog. Ki er et uttrykk for universal energi, og Aikido forstås dermed som mye mer enn et kampsystem. Det er en livsholdning, en vei (do).
Karate
Karate (kara te = tom hånd) er navnet på flere japanske kampsystemer med opprinnelse på Okinawa. Felles for dem alle er at de hovedsakelig vektlegger effektive spark- og slag-teknikker. Selv om navnet karate først ble formulert på 1930-tallet, strekker historien til karate seg langt tilbake i tid. Man finner f.eks. kataer som er flere hundre år gamle
Karatens røtter
Karate På Okinawa hadde man fra gammelt av utviklet et kampsystem som ble kalt Tode (eller Tote - kinesisk hånd). På grunn av hyppig kontakt med det kinesiske fastlandet ble denne stilarten påvirket av sør-kinesiske kampsystemer kalt Ch'uan Fa (kung fu). Dette førte til utviklingen av en ny stilart på Okinawa som ble kalt Te. Siden våpen var forbudt for bøndene på Okinawa, bestod dette systemet i all hovedsak av våpenløs kamp.
Hver by på Okinawa hadde sin egen te-stilart. Men det var først og fremst stilartene fra tre byer som ble dominerende. Disse var shuri-te, naha-te og tomari-te. Det er disse tre grenene som er grunnlaget for de tradisjonelle karatestilartene man finner i dag: shotokan, goju-ryu og shito-ryu. (Shotokan karate er utviklet fra shuri-te og tomari-te). Siden har det oppstått stilarter som wado-ryu, kyokushinkai, shotokai, chito-ryu, samt en rekke stilarter av nyere dato. Alt i alt er det et mangfold av karate-stilarter. Flere av de nyere stilartene har forandret seg mye fra sine røtter og er i dag mer sport enn kampkunst. Tradisjonell karate bestreber seg derimot på å beholde sine røtter, og videreføre karate som en sann kampkunst.
I tiden etter Andre verdenskrig har karate blitt populær i Sør Korea under navnene: tangsudo eller kongsudo.
Kihon (grunnteknikker)
Denne delen består av grunnleggende trening, hvor man lærer de grunnleggende spark -og slagteknikkene. Disse repeteres og terpes, slik at de stadig blir bedre og mer naturlige. Man trener både på enkeltteknikker og teknikker satt sammen i kombinasjoner. God basic er grunnsteinen for videre utvikling i kata og kumite.
Kata (mønster)
Kata er selve hjertet i de fleste karate systemene, selve arven fra "gamledager". En kata består av en rekke teknikker og bevegelser, satt sammen i et fast mønster. Antallet teknikker varierer fra et tyvetalls til 50-60 teknikker, forskjellig fra kata til kata. De fleste teknikkene er kamuflerte selvforsvarsteknikker.
I karate regner man vanligvis med 26 kataer. Kataene kan sammenlignes med en database, hvor all informasjon ligger lagret. Denne informasjonen er alt fra enkle selvforsvars-teknikker til mer avanserte detaljer og ideer. Det er vanskelig å si med sikkerhet når de forskjellige kataene oppstod, men man vet med sikkerhet at noen av dem stammer tilbake til 1600-tallet. Det har også blitt hevdet at noen strekker seg tilbake til Kina og Shaolin-tempelet.
Kumite (kamp)
Kumite er kampdelen i karate. Tidligere kunne dette gå ganske hardt for seg, spesielt i tiden før og under 2. verdenskrig. En vanlig treningskamp kunne da ofte resultere i brukkne ribbein, utslåtte tenner, knekte neser og det som verre var. Forståelig nok forsøkte man siden å finne en tryggere måte å trene kumite på. Full kontakt var ikke forsvarlig (i Kyokushinkai-stilarten har fullkontakt fremdeles en stor plass i konkurranser i dag), ingen kontakt var ikke realistisk nok, og boksehansker og vester hindret teknikker og bevegelse. Man kom til slutt fram til det vi i dag kaller "skintouch".
D.v.s. at man lærer å kontrollere teknikkene sine til en slik grad at man stopper slaget idet man berører motstanderen. Dette krever selvfølgelig god kontroll og beherskelse, og det er en av grunnene til at kihon (basic) er så viktig. Man begynner kumite-trening først med avtalte teknikker og går gradvis videre til fri sparring.
Det perfekte kampsystem?
Man kan ofte høre eller lese at den eller den kampsporten er den mest effektive stilarten som finnes. Dette er ukorrekt på det beste. Det finnes ingen systemer som er perfekte. Det finnes ikke en stilart som vil gjøre deg uovervinnelig. Alle har sine fordeler og alle har sine mangler. Dette er uten unntak. I tillegg har vi som enkeltindivider våre egne begrensninger.
Det man derimot kan håpe på er at den stilarten man velger, kan gi den erfaring og den sikkerhet man trenger for best mulig å takle en potensielt farlig situasjon. Like viktig er det at seriøse stilarter også kan bidra til personlig utvikling. Bedre motorikk, koordinasjon og konsentrasjon er noen konsekvenser av seriøs trening. Andre er bedre selvtillit, bedre helse og økt overskudd og pågangsmot. Og ikke minst: det er moro.
Jujutsu
Jujutsu (latinsk form jiujitsu) representerer en samling av forskjellige kampstiler organisert under Norges Kampsportforbund i Norge. Begrepet «ju» henspiller polaritetene og kan oversettes med myk, smidig, fleksibel og «jutsu» med teknikk, ferdighet eller dyktighet.
Historikk
Fra 1600-tallet ble det mer fredstid i Japan og krigerne fikk mindre stridserfaring og våpentrening. De mer ubevæpnete kampkunster fikk dermed sin storhetstid. Disse var opprinnelig kjent under det kollektive begrepet yawara og seinere som jujutsu.
Kalligrafien for yawara og ju er den samme og sistnevnte er den Kinesiske uttalen. Jujutsu som kollektivt begrep favnet både Japanske og Kinesiskinspirerte metoder og den latiniserte formen er jiujitsu. Syntesen jujitsu er også i bruk samt andre varianter av navnet.
Jujutsu er ikke et enhetlig eller standardisert system men finnes i mange variasjoner og stiler. Noen av de autentiske jujutsu systemer er fortsatt bevart i Japan. Det eksisterer flere kategorier av jujutsu;
Klassisk yawara
Klassisk jujutsu
Moderne jujutsu – utviklet i Japan
Moderne jujutsu – utviklet utenfor Japan
Sport jujutsu - brukes i konkuransr
Jujutsu i praksis
Jujutsu praktiseres mest som ulike selvforsvarssystemer rundt om i verden, utviklet utenfor Japan. Systemene inneholder ofte et mangfold av forsvarsteknikker med slag, spark, grep og kast i kombinasjoner.
Jujutsutrening gir utøvere et stort arsenal av selvforsvars- og kampteknikker. Innledningsvis læres blant annet riktige fallteknikker. Frigjøringer, parader, slag/spark, holde-/ låsegrep og nedlegginger/kast, med mer, læres også etter et progressivt pensum. Avtalte selvforsvarsteknikker øves med partner og innbefatter metoder for både avstand og ved kroppskontakt. Treningen kan være svært allsidig og inneholde et stort mangfold av teknikker og kombinasjoner av disse.
Konkurranser i jujutsu
Internasjonalt standardiserte konkurranseregler er utviklet og ligger til grunn for tre konkurranseformer;
Duo er en oppvisningsform der to utøvere demonstrerer selvforsvarsteknikker mot uavtalte angrep som annonseres av dommer. Bedømming skjer, og poeng utdeles.
Fighting er en konkurranseform der to utøvere kjemper mot hverandre innen et gitt regelverk som tillater slag, spark, grep og kast. Kun semikontakt tillates på slag/spark delen.
Grappling/Brazilian Ju-Jitsu er bakkekamp. Hvor to utøvere kjemper mot hverandre i knestående/liggende posisjon.
Judo
Judo (Japansk 柔道 ju, myk, og do, vei; den myke veien) er en japansk kampsport, utviklet av Jigorō Kanō (嘉納治五郎) fra Jujutsu, som baserer seg rundt en rekke kaste- og kontrollteknikker. En utøver av Judo kalles Judoka.
Opprinnelse og prinsipper
Judo, eller Kodokan Judo som er det korrekte navnet, er i hovedsak utviklet fra jujutsu - en gammel orientalsk krigskunst. I dag praktiseres judo over store deler av verden som en moderne idrett, men prinsippene og ideene som lå til grunn for de gamle kampformene er beholdt og videreført.
Jujutsu
Jujutsu har lange tradisjoner i Japan, men ble trolig først introdusert av kineserne. Historisk materiale viser at teknikker beslektet med jujutsu ble brukt i Japan for over 2000 år siden. Generelt kan man si at jujutsu er en lære om angrep og forsvar, for det meste uten våpen, mot en bevæpnet eller ubevæpnet motstander. De kampteknikkene som ble utviklet gikk hovedsakelig ut på å utnytte fiendens angrep til ens egen fordel. Systematisk jujutsutrening begynte imidlertid ikke å ta form før på siste halvdel av 1500-tallet, og de forskjellige jujutsuskolene oppstod i tidsrommet fra ca, 1600 og fram til begynnelsen av 1700-tallet. Det var hovedsakelig krigerklassen, samuraiene, som trente jujutsu og andre krigskunster. De var maktfaktoren bak de forskjellige småkongene i føydaltidens Japan. Da føydalsamfunnet i løpet av det 19. århundret gikk i oppløsning, mistet de i stor grad sin posisjon. Grunnleggelsen av en sterk sentral regjering etter vestlig mønster førte til at den gamle krigerklassen totalt mistet sin innflytelse og de gamle krigerkunstene stod faktisk en stund i fare for å dø ut.
Jigoro Kano
Utdypende artikkel: Jigoro Kano
Jigoro KanoJigoro Kano, grunnleggeren av Kodokan Judo, begynte å studere jujutsu i 1878. Han innså snart at tidene hadde forandret seg. Det var ikke lenger behov for en krigskunst i tradisjonell forstand. Samtidig var det viktig at flere hundre års kunnskaper ikke gikk tapt. I 1882 grunnla han sin egen skole for fysisk og psykisk trening, som han kalte Kodokan, og begynte å undervise i sin egen form. Samtidig fortsatte han å studere under flere store jujutsumestre. Han studerte de forskjellige jujutsuskolenes egenart og styrke, og gjennom en periode på mange år bearbeidet og forbedret han teknikker og metoder, trakk det beste ut av hver skole, og bygget etterhvert opp ett eget system. Han ville opphøye og utvikle "kunsten" – "jutsu" til et ideal eller prinsipp – "do". Jigoro Kanos system fikk derfor navnet Kodokan Judo.
Moderne judo
Judo vokste raskt i popularitet. Til USA og Europa, (i første rekke England, Frankrike, Tyskland og Holland) kom judosporten allerede ved begynnelsen av 1900-tallet. Men først ved slutten av 1950-årene skjedde den virkelig kraftige popularitetsøkningen, og i løpet av 1900-tallets siste 30 år utviklet interessen for judo seg med voldsom fart. Jigoro Kano startet sin skole med 9 elever i et rom på noen få kvadratmeter. I dag disponerer Kodokan, som fremdeles er verdens judosenter, en kjempebygning i sentrum av Tokyo. Omkring 16 millioner mennesker verden over trener judo, og judo er blitt en av verdens mest utbredte idretter. Det første europamesterskap i judo ble arrangert i 1938. Den Europeiske Judounion ble stiftet i 1951, samme år som det første verdensmesterskap gikk av stabelen. Judo kom med ved OL i Tokyo i 1964, og fra og med OL i Munchen i 1972 fikk judosporten fast plass som olympisk idrett for menn, og i OL i Barcelona i 1992 for kvinner.
Judo i Norge
Den første norske judoklubben ble stiftet 12. oktober 1960 og het Norsk Judo og Jiu-jitsu Klubb.
Norges Judoforbund (NJF) ble stiftet 28. juni 1967. Det er per 31/12-2005 66 klubber som er medlemmer av NJF.
Prinsipper og filosofi
Ordet judo er satt sammen av to Kanji-tegn, "ju" (柔) som betyr myk, og "do" (道) som betyr vei. Judo betyr dermed den myke vei. Som et samlende begrep for alle judoteknikkene, formulerte Jigoro Kano seg slik; maksimal effekt ved minimal anstrengelse. Judo er en japansk kampform som kan drives som idrett og generell trening. I tillegg kan man benytte teknikkene i selvforsvar.
Stilarter
Jigoro Kanos egen Kodokan Judo (講道館) er den mest vanlige formen for judo, og det er denne formen for judo som er en olympisk gren. En underform av denne kalt Kosen Judo (高專柔道) er svært lik, men legger større vekt på ne waza (bakkekamp).
Kung fu
Kung fu (uttales omtrent som gongfo) eller wushu, er en samlende betegnelse for kinesisk kampsport. Ordene betyr noe i retning av «dyktighet gjennom hardt arbeid», og kan benyttes i alle sammenhenger hvor man kan utvikle ferdigheter, uansett om det handler om vasking av klær, diktning eller kampsport. At begrepet Kung Fu i vesten har blitt synonymt med kinesisk kampsport kommer sannsynligvis av en misforståelse i forbindelse med de første utøverne på besøk fra øst.
Iblant betegner kung fu eldre, tradisjonelle stiler mens wushu er navnet på nyere, mer akrobatiske stiler og som er mer rettet mot sport og tevlinger og er blitt komponert under regimets overvåkende øye. Stundom benyttes disse ordene også som synonymer.
Det finnes bortimot hundre ulike kung fu-stiler, mange av dem med elementer som påstås å imitere dyrs bevegelser. Stilene har derfor navn etter bestemte dyr, som kneler, ørneklo etc.
Opprinnelsen til sporten er noe uklar, men de mer håndfaste sporene til dens røtter leder blant annet tilbake til Shaolin-templene i Kina, som utviklet dette som selvforsvar mot inntrengere.
Kung fu har også blitt kommersialisert og kjent gjennom utallige filmer fra Hong Kong, med aktører som
Bruce Lee, Jackie Chan og mer nylig Jet Li.
Historien om Lamaen
Opphavsmannen til denne kampkunsten skal ha vært en Lama fra Tibet. Han kom til Kina, og lærte kineserne kunsten.
Den første kung fu-skolen var pagoden Shaholin i Kina. Der ble de 5 første kinisiske elevene valgt ut og trent i kung fu.
Siden dro de rundt i landet og lærte opp andre.
Gjennom flere hundre år ble kung fu videreutviklet og spredt rundt. Munkene studerte dyrenes måter å kjempe på og lærte seg å kopiere disse metodene.
Kung Fu drev munkene med for å beskytte seg, ta vare på helsen og
for å hjelpe de svake.
Kung Fu slik det praktiseres i dag er bygget på denne eldgamle læren om kampkunst.
På vei til Kina opplevde Lamaen mange farer fra naturens side. Han trengte stadig å forsvare seg, og var vitne til kamper mellom ulike dyr. Ved å observere deres bevegelser kunne han overføre deres kampteknikker til en kampkunst som kunne brukes av mennesker.
En gang ble Lamaen utsatt for en storm i en stor skog.
Han la merke til hvordan høye trær ble revet opp med roten, mens de små og myke trærne seg påvirke av stormen.
På grunnlag av denne erfaringen utviklet han «myk-teknikken».
Myk-teknikken er viktig i Kung Fu og går ut på å benytte mykhet for å overvinne sterke krefter.
Også til angrep
Etter som tiden gikk brukte ikke kineserene Kung Fu til bare trening og selvforsvar lenger, teknikken ble brukt i krig og utviklet med bruk av våpen som sverd og spyd. Kung Fu var ikke lenger under kontroll av pagoden Shaolin. Kung Fu ble delt i ulike teknikkgrupper, gruppene kjempet mot hverandre.
I Kina ønsket etter hvert de som behersket kampkunsten å beholde den for seg selv og nære slekninger.
Familier fikk sin egen Kung Fu, kalt «familiens Kung Fu».
Det er flere stilarter innen Kung Fu som praktiseres i Norge i dag, blant annet HiepVoMon kung-fu, KimSonQuang kung-fu og Wing Chun
Kendo
Kendo er en sverd kamp sport som praktiseres i hele verdenen. Japaneren Ito Ittosai Kagehisa utviklet sverdkunsten som er opphavet til modern Kendo. Kendo er en fullkontakts sport og noen form for beskyttelse ble ikke utviklet før i begynnelsen av 1800-tallet , det jobbes enda med forbedringer når det kommer til rustningen.
Kendo-rustningen består av fire deler:
Men (hjelm),
Do (magebeskyttelse),
Tare (beskyttelse for skrittet),
Kote (hansker)
Drakten som brukes i kendo er mørkeblå og består av Gi (jakke) og Hakama (vide bukser).
I Kendo blir det brukt bambussverd, Shinai.
For å fokusere konsentrasjonen og for å lære riktig pusteteknikk blir det brukt et angrepsskrik i utførelsen
av hver teknikk denne heter kiai.
For å få et gyldig treff på motstanderen, må en med den fremre delen av Shinaien treffe definerte mål på
kroppen: Toppen på hodet(men), høyre håndledd(kote), eller magen(do). En kan også gjøre stikk mot
strupen(ski) med tuppen av Shinai. Alle treffpunktene er godt beskyttet av rustningen. Du skal også vise
god holdning og god kiai.
I kendo har man ikke et belte system eller noen form for indikasjoner på graden man har.
I kendo kan man nå opp til 8 dan, før var det mullig å nå til 10 dan men disse og de som hadde 9 dan døde ut.
Det er idag kun japanere som innehar 8 dan.
Taekwondo
Taekwondo - Tae Kwon Do - Taekwon-do - Taekwon-Do (태권도 / 跆拳道) er en koreansk selvforsvarsform med røtter som strekker seg flere tusen år bakover i tiden.
Opprinnelsen
Myten forteller at for ca. 2000 år siden gikk munken Bohdiharma, fra India til Kina, hvor han bygde det berømte Shaolintempelet. På sin lange ferd studerte han forskjellige dyrs angreps- og forsvarsmetoder. Ut fra dette utviklet han et kamp/meditasjonsmønster, som er forløperen til all asiatisk kampkunst. Fra Shaolintempelet spredte dette seg og ble Wushu (Kung Fu), i Japan ble kunsten kalt Te (Karate) og til Korea hvor det fikk navn som Tae Kyon, Tang Soo Do osv.
Tae Kyon, forløperen til Taekwondo, ble praktisert av militære elite grupper i Silla (den sørlige delen av dagens Korea). De militære elite gruppene ble kalt Hwarang, som direkte oversatt betyr «De blomstrende menn», og var unge buddhistmunker som var ekspert i kampkunst. Hwa Rangene kan sammenlignes med de europeiske ridderne, eller de japanske samuraiene.
Hwa Rangene levde etter en sterk moralkodeks:
Lojalitet til kongen.
Trofasthet mot venner.
Respekt og hengivenhet til sine foreldre.
Fryktløshet og lydighet i strid.
Avsky mot unødvendig drap av enhver form for liv.
I 1635 e.Kr. var Korea delt i tre stater. De to store statene Goguryeo og Baekje, angrep stadig lille Silla. Ved hjelp av de militære elitegruppene bekjempet Silla de to angripende statene, og Korea ble forenet til et stort rike.
I det gamle Korea var ikke navnet Taekwondo tatt i bruk. Kampkunsten som Taekwondo nedstammer fra bl. a. Tae Kyon, som var en kampkunst hvor man i hovedsak brukte spark. Videre kan vi trekke direkte linjer fra kampkunsten Subak.
Det moderne Taekwondo er blitt sterkt påvirket av japansk karate. Korea var i over 40 år under japansk okkupasjon, og de tradisjonelle koreanske stilene var forbudt å praktisere. Flere koreanere dro til Japan enten som billig arbeidskraft og tjenere (tvangsrbeidere og slaver), hvor de angiveligvis kom i kontakt med karate.
Etter over 40 år med japansk okkupasjon, som opphørte i 1945, var det mange av de koreanske mesterne som følte at påvirkningen fra japansk karate, truet den koreanske kultur. Den stoltheten som det koreanske folket har og den nye friheten gjorde at de ble ekstremt anti-japanske. Derfor utviklet de stilene slik at de ble mer lik de gamle koreanske kampkunstene, som f.eks. Tae Kyon og Subak. Man kan si at dagens taekwondo har sterke røtter fra shotokan karate, noe som ikke er helt akseptert av koreanerene. Etter krigen ble en koreansk taekwondo «historie» laget. Her ble alle referanser om japanske karate røtter pent tattbort og en «ren» koreansk historie ble laget. (Historieforfalskning ?)
Det er dog kjent at èn koreaner reiste fra korea med koreansk kampkunst kjennskap til japan. Denne mannen het Choi, Bae-dal. Han ble viden kjent i japan på 50-60 tallet hvor han kjempet mot de fleste japanske mesterene innen karate. Senere skiftet han navn til Masutatsu Oyama. Stilarten han grunnla het «Kyokushinkai».
Taekwondo undergikk en utrolig utvikling i 50-60 årene. Korea eksporterte mange koreanske instruktører runt i verden, noe som gjorde taekwondo til en kjent kampsport (kunst). På denne tiden var taekwondo under konstant utvikling. Nye teknikker og mønstre (poomsee) ble laget. Med dette i tankene ble poomsene utviklet. Først kom Palgwe og senere ble taegeuk utviklet, filosofien bak begge systemene er basert på det kinesiske systemet «I'Ching», Der er det 8 hoved «gwe'er». Slik at det er 8 taegeuk poomser idag, en for hver gwe før sort, og deretter er det 8 viderekommende poomser etter sort.
Det er flere stilarter/organisasjoner idag som trener andre mønstre. Disse har navn som; passai-dai, kwanku, chin, wharang, woon-moo, to-san m.m.
Betydninger og definisjoner
Hva betyr Taekwondo? Direkte oversatt betyr det fot, hånd og kunst/vei. Det er viktig å ikke se så snevert på oversettelsen, også her har Taekwon-Do en dypere mening. Tae (fot), symboliserer kroppens nedre deler, altså bena. Kwon (hånd) symboliserer kroppens øvre del, altså overkroppen. Do (kunst/vei) symboliserer hodet, eller rettere sagt tanken/ånden. Det er hjernen som styrer kroppens bevegelser, derfor er hodet / tankens funksjon den primære i forståelsen av Taekwondo.
Det er flere definisjoner på hva Taekwondo er. En av de er: Taekwondo en filosofi uttrykt på en mental måte. Med filosofi menes en livsteori, altså er Taekwondo en levemåte/vei.
Capoeira
Capoeira er en afrobrasiliansk kampsport eller dans som ble utviklet iløpet av 1500-tallet av brasilianske slaver. Sporten karakteriseres av mye bevegelse, enten på bakken eller i luften. Danses til musikk i sjangeren Capoeira der det brukes enkle instrumenter. Slavene utviklet dansen for å skjule forberedelser til opprør mot slave-eierne. På grunn av dette er capoeira både en dans og en kampsport. Det finns to ulike stiler, Angola og Regional. Angola er den tradisjonelle Capoeiraen med langsomme bevegelser og med vekt på tradisjoner. Regional er mer fokusert på kamp med mange raske bevegelser.
Capoeira utøves i en roda (ring) der de øvrige deltakerne klapper i hendene, synger og spiller instrumenter. Dansen er fysisk krevende, da man tilbringer en stor del av tiden stående på en eller to hender, hodet, albuer, etc.
Alle betegnelser og benevnelser som brukes av utøvere av denne sporten er på portugisisk. Det er det offisielle graderingssystemet til The Brazilian Capoeira Federation som benyttes. Graderingssystemet viser hvor mange år det vil ta å oppnå de forskjellige ferdighetsnivåer.
Iniciante: 1.år: grønt belte 2.år: gult belte 3.år: blått belte
Aspirante: 4.år: grønt og gult belte 5.år: grønt og blått belte 6.år: gult og blått belte
Aluno Formado: 7.år: grønt, gult og blått belte Utøveren er nå godkjent til selv å lære bort Capoeira.
Monitor: 8.år: hvitt og grønt belte Utøveren kan nå ta på seg mer ansvar og stå for mer individuell ledelse gjennom å starte egen Capoeira skole med tillatelse fra sin egen mestre.
Professor: 9. eller 10.år: hvitt og gult belte Utøveren er nå kvalifisert og godkjent som lærer. De kan være utøvere på dette nivået frem til de når nivå 10 som er;
Contra Mestre: 10. - 15. år: hvitt og blått belte
Utøveren vil være på dette nivået frem til deres Mestre mener at tiden har kommet til at utøveren selv kan bli en mestre. Denne prosessen kan ta alt fre 15 til 20 år og fordrer at utøveren kontinuerlig viser integritet, ansvar og vilje til å forbedre sin Capoeira.
Mestre: 15. til 20. år: hvitt belte Dette er det nest høyeste nivået. Det finnes et nivå 12 kalt Mestrissimo (stormester). Dette nivået ble posthumt tildelt Mestre Bimba.
Tai Chi
Tai Chi Chuan - " The Ultimate "
En kamp kunst basert på Kinesiske filosofien om Yin og Yang. Kineserne hevder vi er født med en viss mengde Chi (Ki) som vi arver fra våre foreldre, og at vi får i oss mer fra dag til dag gjennom maten vi spiser og luften vi puster. Chi flytter gjennom menneskekroppen langs linjer som kales meridianer, og hver hovedorgan i kroppen har sin meridian. Hvis det oppstår ubalanse i Chi, eller en blokkering i strømmen langs en meridian, blir vi fysisk eller psykisk syke.
I følge legenden ble Tai Chi grunnlagt av Chan San Feng en meget dyktig kamp kunstner som alltid søkte etter utfordringer og personlig utvikling. Ideen om Tai Chi Chuan kom etter en gang han overvåket en kamp mellom slange og svane. Klokskapen ble at et han at ferdigheter og ydmykelse vant over styrke og agressjon. Dette hendelse fikk han til å grunnlegge en ny kampkunst som ble kjent som Tai Chi Chuan
THAIBOXING
MUAY THAI :
Dette er en liten sport i Norge, men stor internasjonalt, spesielt i Thailand som har Muay Thai som nasjonalsport. Thaiboxing øker din styrke, hurtighet, og kondisjon. Thaiboxing inkluderer bl.a. spark, slag, albuer, knær og stående grappling/bryting.
Kickboxing
Kickboxing er en kampsport med elementer både fra boxing og karate. Sparketeknikkene er hentet fra karate, mens slagteknikk og bevegelsesmønster (fotarbeid) er hentet fra boxing, dette gjør kickboxing til en veldig effektiv treningsform. Kickboxing er lett å lære, og de fleste velger treningen for å holde seg i god form. Det er også muligheter for de som ønsker å gjøre noe mer ut av treningen, som blant annet sparring og deltakelse på stevner.
Kickboksing byr på mange fordeler: Kondisjon, styrke, smidighet, koordinasjon, balanse, konsentrasjon,
utholdenhet, presisjon og styrke.
Krav Maga
Krav Maga er hebraisk og betyr "kamp" "kontakt".
Krav Maga er en samling av ulike teknikker hentet fra bryting, boksing, karate, kung fu og en rekke andre eldre kampkunster. En rekke av teknikkene har senere blitt modifisert. Som regel har det dreid seg om enten å forenkle teknikkene, slik at den blir lettere å lære, eller å finpusse dem basert på de erfaringer man har gjort underveis. Krav Maga er i så måte svært pragmatisk; fungerer det, så beholder vi det. Fungerer det ikke, så benyttes det ikke.
Den eneste tradisjonen som finnes i Krav Maga, er den pragmatiske holdningen til å utvikle konseptet til å tilfredsstille de krav som utøveren har.
Teknikkene ble opprinnelig utviklet for det israelske militære. Da staten Israel ble proklamert i 1948 var stridigheten mellom de arabiske statene og jødene i gang. Israels behov for å trene sine militære styrker var innlysende. Det israelske forsvaret bestod for det meste av frivillige som hadde blitt rekruttert, og det var innlysende at det som skulle læres bort måtte kunne læres raskt, være enkelt å beherske og effektivt i strid. Ansvaret med å iverksette opplæringen ble gitt til Imi Liechtenfeldt, en erfaren soldat fra den 2. Verdenskrig og en anerkjent bryter og bokser fra Tsjekkoslovakia.
Imi Liechtenfeldt betraktes som Krav Magas grunnlegger.
Siden den gang har konseptet hatt så stor suksess at det raskt ble en naturlig del av nærkamp opplæringen til en rekke sivile-og militæreavdelinger over hele verden. I dag er det vanlig å dele Krav Maga inn i en sivil del, og en militær del.
Den sivile delen består i all hovedsak av en gruppe enkle teknikker som fungerer svært godt mot det trusselbilde man kan møte i det sivile samfunn; slag og spark mot kroppen, angrep med slagvåpen, kniv, kvelertak etc. Teknikkene fungerer utmerket for begge kjønn, uavhengig av tidligere trenigserfaring og nåværende fysiske form.
Den militære delen består, i tillegg til den sivile delen, av en rekke teknikker som det er naturlig å møte som stridende; angrep med håndvåpen, granat, kniv og mer avanserte motangrep. Det er kun personer med relevant tjenestestilling som får muligheten til å delta på de militære kursene.
I dag trenes Krav Maga over hele verden. Dessverre er det enkelte grupperinger utenfor Israel som prøver å ta "patent" på ideen og konseptet, noe som står i sterk strid med Imi Liechtenfeldts tanke om at enhver borger må kunne klare å forsvare seg og sine nærmeste. I Israel finnes det en rekke frivillige organisasjoner som gir opplæring i Krav Maga, og på Idrettshøyskolen i Israel gis det kurs i Krav Maga på en rekke ulike nivåer.
Jet kun do
Jeet Kune Do (Kinesisk 截拳道; pinyin: Jié quán dào; Jyutping: zit3 kyun4 dou6; lit. "Way of the Intercepting Fist)
Jet kun do ble utviklet av kampsportlegenden og filmartisten Bruce Lee
The 'System'
Jeet Kune Do (JKD) is the name Bruce Lee gave to his combat philosophy in 1967. Originally, when Lee first began research into fighting styles, he gave his martial art his own name of Jun Fan Gung Fu. JKD as it survives today – if one wants to view it "refined" as a product, not a process – is what was left at the time of Bruce Lee's death. It is the result of the life-long martial arts development process Lee went through. Bruce Lee stated that his concept is not an "adding to" of more and more things on top of each other to form a system, but rather, a winnowing out. The metaphor Lee borrowed from Chan Buddhism was of constantly filling a cup with water, and then emptying it, used for describing Lee's philosophy of "casting off what is useless". He also used the sculptor's mentality of beginning with a lump of clay and hacking away at the "unessentials"; the end result was what he considered to be the bare combat essentials, or JKD.
Bruce Lee, and thus JKD, was heavily influenced by Western boxing and fencing. Although the backbone concepts (such as centerline, vertical punching, and forward pressure) come from Wing Chun, Lee stopped using the Wing Chun stances in favor of what he claimed were more fluid/flexible fencing and boxing stances. The claim is that they allowed him to "flow", not to be stuck in stances. For instance, instead of using footwork to position the body for maximum fighting position vis-a-vis the opponent, JKD uses flowing "entries" that do not require "bridges" from Wing Chun. Bruce Lee wanted to create a martial art that was unbounded and free. Later during the development of Jeet Kune Do, he would expand that notion and include the art for personal development, not just to become a better fighter. To illustrate Lee's views, in a 1971 Black Belt Magazine article, Lee said "Let it be understood once and for all that I have NOT invented a new style, composite or modification. I have in no way set Jeet Kune Do within a distinct form governed by laws that distinguish it from 'this' style or 'that' method. On the contrary, I hope to free my comrades from bondage to styles, patterns and doctrines."
While practicing Western wrestling, Lee was once pinned by a more skillful opponent, who asked what Lee would do if he found himself in the situation in a real fight. Lee replied, "Well, I'd bite you, of course". One of the theories of JKD is that a fighter should do whatever is necessary to defend himself, regardless of where the techniques used come from. Lee's goal in Jeet Kune Do was to break down what he claimed were limiting factors in the training of the traditional styles, and seek a fighting thesis which he believed could only be found within the event of a fight. Jeet Kune Do is currently seen as the genesis of the modern spate of hybrid martial arts.
Jeet Kune Do not only advocates the combination of aspects of different styles, it also has to change many of those aspects that it adopts to suit the abilities of the practitioner. Additionally,
JKD advocates that any practitioner be allowed to interpret techniques for themselves, and change them for their own purposes.
For example, Lee almost always chose to put his power hand in the "lead," with his weaker hand back, therefore he almost always used the right hand stance of fencing. Just like fencing, he labeled this position the "On Guard" position. Lee incorporated this position into his JKD, as he felt it provided the best overall mobility. Lee felt that the dominant or strongest hand should be in the lead because it would perform a greater percentage of the work. Lee minimized the use of other stances except when circumstances warranted such actions. Although the On-Guard position is a good overall stance, it is by no means the only one. Lee acknowledged that there were times when other positions should be utilized.
Lee felt the dynamic property of JKD was what enabled its
practitioners to adapt to the constant changes and fluctuations of live combat.
Lee believed that these decisions should be done within the context of "real combat" and/or "all out sparring". He believed that it was only in this environment that a person could actually deem a technique
worthy of adoption.
Bruce Lee did not stress the memorization of solo training forms or "Kata", as most traditional styles do in their beginning-level training. Lee often compared doing forms without an opponent to attempting to learn to swim on dry land. Lee believed that "real" combat was "alive" and "dynamic". Circumstances in a fight change from millisecond to millisecond, and thus pre-arranged patterns and techniques are not adequate in dealing with such a changing situation.
As an anecdote to this thinking, Lee once wrote an epitaph which read: 'In memory of a once fluid man, crammed and distorted by the classical mess.' The "classical mess" in this instance was what Lee thought of classical martial arts.
Bruce Lee's comments and methods were seen as controversial by many in his time, and still are today. Many teachers from traditional schools disagreed with his opinions on these issues.
The notion of cross-training in Jeet Kune Do is similar to the practice of Mixed Martial Arts (MMA) in modern times -- Bruce Lee has been considered by UFC president Dana White as the "father of mixed martial arts"[1]. Many consider Jeet Kune Do to be the precursor of MMA. This is particularly the case with respect to the JKD "Combat Ranges".
A JKD student is expected to learn various combat systems within each combat range, and thus to be effective in all of them, just as in MMA.
Jeet Kune Do Principles
The following are principles that Lee incorporated into Jeet Kune Do. He felt these were universal combat truths that were self evident and would lead to combat success if followed. The "4 Combat Ranges" in particular are what he felt were instrumental in becoming a "total" martial artist. This is also the principle most related to mixed martial arts.
JKD practitioners also subscribe to the notion that the best defense is a strong offense, hence the principal of "Intercepting".
Lee believed that in order for an opponent to attack someone
they had to move towards them.
This provided an opportunity to "intercept" that attack or movement.
The principal of interception covers more than just intercepting physical attacks. Lee believed that many non-verbals and telegraphs (subtle movements that an opponent is unaware of) could be percieved or "intercepted" and thus be used to one's advantage.
The "5 Ways of Attack"
are attacking categories that help Jeet Kune Do practitioners organize their fighting repertoire and comprise the offensive portion of JKD.
The concepts of Stop hits & stop kicks and simultaneous parrying & punching were borrowed from western Fencing and comprise the defensive portion of JKD.
These concepts were modified for unarmed combat and implemented into the JKD framework by Lee.
These concepts also compliment the other principal of interception.
I. Be like water
Lee believed that martial systems should be as flexible as possible. He often used water as an analogy for describing why flexibility is a desired trait in martial arts. Water is infinitely flexible. It can be seen through, and yet at other times it can obscure things from sight. It can split and go around things, rejoining on the other side, or it can crash through things. It can erode the hardest rocks by gently lapping away at them or it can go pass the tiniest pebble. Lee believed that a martial system should have these attributes. JKD students reject traditional systems of training, fighting styles and the Confucian pedagogy used in traditional kung fu schools because of this lack of flexibility. JKD is claimed to be a dynamic concept that is forever changing, thus being extremely flexible. "Absorb what is useful; Disregard that which is useless" is an often quoted Bruce Lee maxim. JKD students are encouraged to study every form of combat possible. This is believed to expand one's knowledge of other fighting systems; to both add to one's arsenal as well as to know how to defend against such tactics.
II. Economy of motion
JKD students are told to waste no time or movement. When it comes to combat JKD practitioners believe the simplest things work best.
A. Stop hits & stop kicks
This means intercepting an opponent's attack with an attack of your own instead of a simple block. JKD practitioners believe that this is the most difficult defensive skill to develop. This strategy can be a feature of some traditional Chinese martial arts.
B. Simultaneous parrying & punching
When confronting an incoming attack; the attack is parried or deflected and a counter attack is delivered at the same time. Not as advanced as a stop hit but more effective than blocking and counter attacking in sequence. This is also practiced by some Chinese martial arts.
C. No high kicks
JKD practitioners believe they should target their kicks to their opponent's shins, knees, thighs, and mid section. These targets are the closest to the foot, provide more stability and are more difficult to defend against. However, as with all other JKD principles nothing is "written in stone". If a target of opportunity presents itself; even a target above the waist one could take advantage of the situation without feeling hampered by this principle.
III. Learn the 4 ranges of combat
Kicking
Punching
Trapping
Grappling
Jeet Kune Do students train in each of these ranges equally. According to Lee, this range of training serves to differentiate JKD from other martial arts. Lee stated that most but not all traditional martial systems specialize in training at one or two ranges. Bruce Lee's theories have been especially influential and substantiated in the field of Mixed Martial Arts, as the MMA Phases of Combat are essentially the same concept as the JKD combat ranges.
IV. Five Ways Of Attack
A. Single Angular Attack (SAA) and its converse Single Direct Attack (SDA).
B. Hand Immobilization Attack (HIA) and its counterpart Foot Immobilization attack, which make use of “trapping” to limit the opponent to function with that appendage.
C. Progressive Indirect Attack (PIA). Attacking one part of the opponent's body followed by attacking another part as a means of creating an opening.
D. Attack By Combinations (ABC). This is using multiple rapid attacks as a means of using volume of attack to overcoming the opponent.
E. Attack By Drawing (ABD). This is creating an opening with positioning as a means of counter attacking.
V. Three Parts of JKD
Jeet Kune Do practitioners believe that techniques should contain the following properties:
Efficiency - An attack that reaches its mark
Directness - Doing what comes naturally in a learned way.
Simplicity - Thinking in an uncomplicated manner; without ornamentation.
Jeet Kune Do Branches
Although Bruce Lee officially closed his martial arts schools two years before his death, he allowed private teaching by his then current instructors. Since Bruce Lee's death, Jeet Kune Do has fractured into different groups by way of legal and personality conflicts. The main division can be split into two major branches:
The Original/Jun Fan JKD branch, whose main proponents are Taky Kimura, Ted Wong, Jerry Poteet, and others teach only what Bruce Lee taught, and leave individual development of the martial art beyond this framework to the individual student;
The JKD Concepts branch, whose main proponents are Dan Inosanto, Richard Bustillo, Larry Hartsell, and others have continued to develop Jeet Kune Do, under the philosophy that it was never meant to be a static art but an ongoing evolution. This branch has incorporated elements from many other martial arts into the main fold of its teachings.
Bruce Lee
Main article: Bruce Lee
Bruce Lee studied the martial art style of Wing Chun as a student of sifu Yip Man in Hong Kong and was a movie star early on. Later, he studied other Chinese martial arts, as well as the sports of Western boxing and fencing. The term Jeet Kune Do actually comes from an off-hand comment Bruce Lee once made about his art being an "intercepting" martial art.
A relevant video source of Bruce Lee discussing his Jeet Kune Do actually appeared in the first episode of the television series Longstreet. The first episode was aptly titled "The Way of the Intercepting Fist". The episode was written specifically for Lee by his friend and long time supporter Stirling Silliphant.
Bruce Lee's Jeet Kune Do Quotes
"The usefulness of a cup is its emptiness". - Be prepared to accept new knowledge and not be hindered or biased by old knowledge.
"Using no way as way". - Don't have preconceived notions about anything.
"Having no limitation as limitation". - Don't be confined by anything, achieve true freedom.
"From form to formless and from finite to infinite". - Don't be confined by limitations and forms.
The consciousness of "self" is the greatest hindrance to the proper execution of all physical action - This is actually a Zen or Chan maxim which means to "be in the moment" and NOT be distracted by your own thought process. The Zen quote is: "If you seek it, you will NOT find it". The "Western" counterpart to this is the term "Being in the Zone".
"If people say Jeet Kune Do is different from "this" or from "that," then let the name of Jeet Kune Do be wiped out, for that is what it is, just a name. Please don't fuss over it." - Don't get hung up on labels and parameters. JKD is alive and therefore always changing; don't try to box it in.
"To reach me, you must move to me. Your attack offers me an opportunity to intercept you. - Lee explaining the principal of interception to Duke Paige from the television show Longstreet.
"Empty your mind. Be like water. Put water into a cup, it becomes the cup. Put water into a bottle, it becomes the bottle. Put water into a teapot, it becomes the teapot. Water can flow, it can creep, drip or crash! Be water, my friend." - Lee explaining the principle of being like water in a Hong Kong television interview.
Kali Sikaran
Kali Sikaran har røter i direkte kamp, ifrå Filippinane og elles i Sør-aust Asia.
Treningskonseptet av Kali Sikaran er eit unikt system, som er baserte på Panantukan (filippinsk boxing), Sikaran (filippinsk kickboxing), stick fightening (ganske enkelt bruk av ein eller to stokkar på omtrentleg 70 cm), daga (bruk av kniv), Kadena De Mano (direkte nærkamp, inntil intimsona), og Dumog, som er bryting. I Kali Sikaran er desse forskjellige konsepta vevd ihop til eit komplett, og svært effektivt system som skal kunne handtere eit valdleg, moderne trusselbilete, der ein kan bli overfalt ved bruk av knyttnever, stokkar, knivar og andre "konkrete" farer. Ein forbetring i eit av desse konsepta, vil automatisk føre til forbetring i dei andre konsepta, og utøvaren vil utvikle fart, koordinering, stamina, styrke og reflekser, som legg grunnlag for sjølvforsvar og kamp. Kali Sikaran-utøvaren er trent til å kunne tilpasse seg dei fleste situasjonar.
Steffens kloke ord om Kali Sikaran
Kali Sikaran er ein "lettnivå-versjon" av IKAEF-systemet (International Kali Arnis Eskrima Federation) , eit similært system, men på eit høgre teknisk nivå, der hovudsakleg berre folk med longe erfaringar frå andre kampsportar fekk tilgong til. I seinare tid, har då IKAEF-systemet også anerkjent "nybegynnarar", og ikkje berre høgt graderte frå andre kampsportar. IKAEF-systemet var som sagt på eit høgre teknisk nivå, og regelen var at ein måtte vere høgt gradert i eit anna system, for at ein skulle få trene i IKAEF-systemet, og det var her Kali Sikaran hadde sitt opphav. Ein av hovudmennene bak Kali Sikaran var ein svenske av alle ting, Punong Guro Johan Skålberg. Han er høgt gradert innan fleire andre kampsporter, filippinske kampsporter, såvel som andre asiatiske kampsporter. Han, og Punong Guro Jeff Espinous, satte saman Kali Sikaran, tok "the best of the best", og satte det saman til Kali Sikaran.
Kali Sikaran er eit spennande system, du startar rett på bruk av våpen, i motsetning til mange andre sjølvforsvars-stilar, som ventar til ein har lært det meste anna, før ein tek i bruk våpen-treninga. Ein lærer seg kvar våpendisiplin, ein eller to stokkar, kniv, boksing og kickboksing, "leiking med armane" som vi kalte det, som er ein form for... Vel, leiking med hender , føter, og ikkje minst ledd. Dulu y duly og eindel anna meir "spesielle" våpen. Du lærer også å kombinere desse disiplinane etter eige ynskje og behov, og noko som eg tykkjer er VELDIG fascinerande, er at du lærer å improvisere. Du lærer å sjå potensielle våpen og hjelpemidlar, som kan hjelpe deg sjølv i ein gitt farleg situasjon.
Kali Sikaran, samt IKAEF-systemet, er på mange måtar kjent for å vere til dels brutalt, og etter det eg har sett, erfart, og lest om, skjønnar eg kva som blir meint. Det filippinske systemet har sitt opphav i sin brutale historie, "the same ol' shit 'bout the freakin' spanish occupants." Elles er filippinane eit typisk kniv-land, kunsten å lage, og bruke singel, eller dual kniv, samt sverd, dolkar, og kanskje det mest kjente av knivar, balisongen, heller meir kjent som "butterfly". Ein artig liten oppfinnelse, om eg kan få sei det sjølv. men ein god og potensiell finger-kuttar også, berre ein er uforsiktig nok.
Sjølv er eg berre gradert til Phase 1 (den fyrste graden), men har kompetanse til Phase 3, Kadua Guro. (tredje graderinga, samt fyrste instruktør-graden, i IKAEF-systemet) Har vore på eindel samlingar, og har møtt sjølvaste Johan Skålberg, noko som var ein oppleelse i seg sjølv. (Er nok noko stort uansett, å møte ein av veteranane innan det ein trenar, og Skålberg'n, som vi populært kalte han, hadde utruleg mykje å kome med, ikkje berre innanfor Kali Sikaran og IKAEF-systemet, men også innan mykje anna.)
Ninjutsu
Ninjutsu (忍術) is a collection of techniques originally practiced for espionage purposes. It includes methods of gathering information, non-detection, avoidance, and misdirection techniques. Ninjutsu can also involve training in disguise, escape, concealment, archery, medicine, and explosives.
Practitioners of ninjutsu have been seen as assassins for hire, and have been associated in the public imagination with other activities which are considered criminal by modern standards.
Even though it was influenced by Chinese spying techniques
and the strategic principles of Sun Tzu,
ninjutsu is believed by its adherents to be of Japanese origin.
One version is that the basis of ninjutsu was taught to a Japanese household who fled to the mountains after losing a battle.
There they mixed with a varied lot of people including the descendants of refugees who had fled China.
Later, the skills were developed over 300 years to create ninjutsu.
Although the popular view is that ninjutsu is the art of secrecy or stealth, actual practitioners consider it to mean the art of enduring - enduring all of life's hardships.
The character nin carries both these meanings, and others.
In the modern world the word ninjutsu usually
refers to a certain system
(Bujinkan Budo Taijutsu) of self defense, and its offshoots.
It is true that ninjutsu has a long and myth-filled history,
but today almost anyone is allowed to practice modern ninjutsu.
As one makes progress in ninjutsu the system gets more sophisticated, and one might realize that the system contains more than fighting skills. To avoid misunderstandings, "ninjutsu" should just refer to a specific branch of Japanese martial arts, unless it is being used in a historical sense.
18 Ninjutsu Skills (Ninja Juhakkei)
The eighteen disciplines were first stated in the scrolls of Togakure-ryū, and they became definitive for all Ninjutsu schools,
providing a complete training of the warrior
in various fighting arts and complementary disciplines.
However, Ninja Juhakkei was often studied along with Bugei Juhappan (the 18 Samurai fighting art skills).
Though some of them are the same, the techniques of each discipline were used with different approaches by both Samurai and Ninja.
The 18 disciplines are:
1.Seishin-teki kyōyō (spiritual refinement)
2.Taijutsu (unarmed combat)
3.Kyudo (archery)
4.Ninja ken (sword fighting)
5.Bōjutsu (stick and staff fighting)
6.Shurikenjutsu (throwing blades)
7.Sōjutsu (spear fighting)
8.Naginatajutsu (naginata fighting)
9.Kusarigamajutsu (chain weapons)
10.Kayakujutsu (fire and explosives)
11.Hensōjutsu (disguise and impersonation)
12.Shinobi-iri (Stealth and Infiltration methods)
13.Bajutsu (Horsemanship)
14.Sui-ren (Training in Water)
15.Bōryaku (Military Strategy)
16.Chōhō (Espionage)
17.Intonjutsu (Escaping and Concealment)
18.Tenmon (Meteorology)
19.Chi-mon (Geography)
Drunken Boxing
Drunken Boxing is a pictographic boxing in Chinese Martial Arts. As the name connotes, it contains movements depicting a person in a drunken state. With steps faltering and body stumbling, the performer now raises his cup and pours out wine for himself, now wriggles and staggers along like a drunken man, as if on the verge of falling. With its unique and fantastic movements, this veritable heirloom has been handed down from generation to generation.
The characteristic features of Drunken boxing are:the skill of boxing resides in drunkenness and the scheme of pugilism hides in pouncing and falling. The drunken state of wriggling and stumbling contains the strokes, the footwork and the skills of attacking and evading, such as tricking and puckering, shoving and smashing, springing and kicking, hooking and hanging, brushing and gazing, rising and falling, there conceal the skills of attacking and defending, such as pouncing, rolling, somersaulting, and winding. In a word, Drunken Boxing has merged the boxing, the wrestling and the drunkenness into an organic whole and formed an unique style which is interesting and fascinating.
Kenjutsu
Kenjutsu (剣術 – literally "sword methods") is a form of partnered practice that is almost exclusively exercised through kata. Kenjutsu in conjunction with kata is the core means by which koryu (old schools) bujutsu (martial methods) train their students to employ the Japanese swords against a variety of classical weapons, while indoctrinating the student in the ryu’s combative mindset. Therefore kenjutsu can be seen to form an integral aspect of all classical Japanese sword school curriculums.
Today many koryu schools employ kenjutsu as part of their curriculum. Some are even thriving on a relatively small scale. Ryu such as Yagyu Shinkage-ryu, Kashima Shinto-ryu, Kashima Shin-ryu, Kashima Jikishinkage-ryu, Hyoho Niten Ichi-ryu being some of the more famous batto ryu today. Some of these schools trace their lineage to the early years of the Tokugawa shogunate. Many other ryu can legitimately trace their history from the founder dating back to the 13th century, such as Maniwa Nen-ryu (Date founded: 1368) or Tatsumi-ryu (Date founded: Eisho period 1504-1520) or Kashima Shin-ryu (Date founded: ca. 1450).
Kobudo
Kobudo (古武道) is a Japanese term that can be translated as "old martial way." It was formerly known as Kobujutsu ("old martial art"), however, with the advent of martial arts generally becoming practiced for reasons other than that of practicality, it is now more commonly known as Kobudo. Within Japan, it generally refers to any traditional martial art (such as Tenshin Shōden Katori Shintō-ryū), but outside of Japan it generally refers to several different weapon traditions of Okinawan origin.
Ja, jeg skal oversette det en gang, men ikke nå.
Edit :
Er det noen jeg har utelatt så gi meg ett tips om det og jeg skal prøve å legge til info om den aktuelle kampsporten
Takker steffen for hjelp.
Godt jobba, slikt likar vi 
